Ett skritt av gangen. En dag av gangen. Å kunne bevise for seg selv at det faktisk er mulig å sakte, men sikkert reise seg igjen fra et absolutt bunnpunkt, og det man oppriktig trodde var enden på visa, er en ganske ålreit greie. Rett og slett få oppdage de gode følelsene og fine opplevelsene litt på nytt. At verden får tilbake fargene. Og ikke minst kunne smile igjen, og kjenne at det faktisk er med genuinitet.
Det hadde vært en nedadgående spiral over lang tid - en stadig mer uutholdelig indre tilværelse hvor det etter hvert utelukkende handla om å prøve å finne styrke til å holde ut litt til, og litt til, og litt til... til det ikke gikk mer. Jeg lot det rett og slett gå for langt for lenge, langt forbi hva som var mentalt bærekraftig, og det kverka meg nesten til slutt... Litt sånn psykisk Tsjernobyl-katastrofe - dømt til å gå til helvete på et tidspunkt.
I dag klarer jeg derimot å kjenne på takknemlighet for at jeg fortsatt kan våkne og velge livet hver dag, selv om det fremdeles krever en del indre arbeid - noen dager mer enn andre. Men til forskjell fra tidligere er jeg nå blitt utstyrt med nødvendig bistand på veien videre - hjelpende hender til å sortere bagasjen, slik at den på sikt kan bli litt enklere å bære. Nok en gang har jeg lyst å bare rope ut til verden - og alle de som måtte trenge det der ute! - at et så fantastisk og verdifullt sted som Livslosen faktisk finnes! Veien inn døra der ble min sårt tiltrengte livbøye, og vendepunkt.
Jeg var vel egentlig ikke helt forberedt på å skulle være såpass transparent rundt at jeg psykisk har vært sprø som et fuckings knekkebrød en periode, det må jeg ærlig erkjenne - men så viste det seg å være det som føltes mest naturlig når den tyngste tåka så smått begynte å slippe taket, og er det noe jeg har lært siste tiden, så er det viktigheten av å gjøre det som føles riktig for seg selv. At the end of the day er jo livet og menneskelig eksistens ganske komplekse greier, hvor jeg mener det burde være rom for åpenhet rundt hele spekteret det faktisk innebærer, og ikke bare flotteriet. Det er hva det er, liksom. Vi mennesker er hva vi er. Under klærne er vi alle nakne, som jeg pleier å si - vi er alle sårbare og følende vesener på en reise gjennom livet, som krever både stort og smått av oss. Og noen ganger kan det rett og slett bli for mye.
Det å tidligere ha mista farsan til selvmord har naturligvis også vært en tungtveiende faktor til at åpenhet rundt psykisk helse har blitt en så inderlig kampsak for meg - det lærte meg på ganske brutalt vis viktigheten av å faktisk snakke ut om ting oss mennesker imellom. Om ikke annet kan jeg i hvert fall begynne med meg selv, og prøve å gå foran som et slags ufarliggjørende eksempel ved å åpne opp min egen menneskelige dør.
Jeg vil dog gjerne, i lys av de siste månedene, følge opp med å understreke at det ikke er synd på meg. Langt ifra. Jeg er enkelt og greit bare menneskelig, med alt hva det innebærer på godt og vondt. Jeg er fortsatt det samme fittetrynet som før dritten traff vifta, og trenger på ingen måte håndteres med silkehansker som en skjør liten spurvunge med tarmslyng. Åpenhet er viktig, men vel så viktig er det å også etablere en form for normalitet rundt det - det skal ikke være noe farligere å snakke om et knekt sinn enn et knekt bein. Det er to sider av samme mynt for oss alle mann.
Med det sagt, vil jeg gjerne også takke for det jeg har fått av fine meldinger og såkalte «heiarop». Det er egentlig litt vanskelig å få satt fullverdig ord på hvor verdifullt det er. Noe jeg kanskje kjenner aller mest på i kjølvannet av denne stormen, er takknemlighet for at det finnes så genuint gode medmennesker der ute - som ser og løfter hverandre opp når sidemannen skulle snuble litt på veien vi alle vandrer. Dere gjør helt klart verden til et bedre sted å være. Fra det innerste av sjela mi; tusen takk! I will pay it forward.
